siste innlegg

Jeg visste veldig lite om faget Digital Formidling da jeg startet på studiet. Jeg tenkte det dreide seg om å kommunisere og bringe frem et budskap, gjennom særlig nye digitale medier.
Målene mine for dette faget var at jeg ville lære mer om fenomenet digitale medier, jeg ville lære å bruke disse mediene og forstå hvilke innvirkning de har og kan få i samfunnet. Nå tenker jeg at jeg i stor grad har nådd disse målene. Samtidig tror jeg dette er et fagfelt hvor det ikke går ann å bli utlært. Det at jeg forstår mer og kan ta i bruk noen av de digitale mediene, gjør at jeg også ser hvor stor dette område egentlig er. I det daglige merker jeg at jeg legge mer merke til hvordan digitale medier blir brukt i samfunnet, og jeg føler jeg ser mye interessant i bruken av mediene.

Det jeg tenker anderledes om nå er nok hovedsakelig hvor stor bruken av digitale medier er og kan bli. Personlig ser jeg ikke noen grense for hvor utbredt dette fenomenet har muligheter til å bli. Jeg tenker nok også litt anderledes i forhold til å bruke digitale medier i an arbeidssituasjon, jeg er ikke like “redd” for å hoppe i det når det kommer til å etablere ulike former for kommunisering i digitale medier. For eksempel bruker vi nå facebook endel i jobben min i butikk, noe jeg ser store fordeler med.

Utfordringer videre vil bli å følge med på utviklingen av digitale medier. Jeg ønsker å lære mer, særlig om andre programmer enn wordpress. Det tror jeg vil være viktig i forhold til å skulle bruke digital kommunikasjon i jobbsituasjoner. Så jeg vil absolutt jobbe videre med ulike områder innenfor dette faget. Selv om jeg bytter studie til høsten vil jeg fortsette å bruke digitale medier i arbeidet jeg gjør på skolen og i min egen jobbsituasjon.

Alexander Kielland

Multimediepresentasjonen som Bergens Tidene lagde i forbindelse med 30-års markeringen av Alexander Kielland ulykken inneholder mye informasjon, presentert på forskjellige måter. Her brukes det tekst, video og bilder. En slik presentasjon legger et solig grunnlag for at hvem som helst skal kunne sette seg grundig inn i ulykken som fant sted for tretti år siden. Jeg regner med denne saken omtales som aktualitetsstoff fordi det er markering av et rundt tall, 30 år, fordi hvis ikke ville jeg selv kalt dette for en historisk sak. Hva som kreves av multimediepresentasjoner av aktualitetsstoff kan selvfølgelig diskuteres. Selv mener jeg at det bør inneholde mye av det vi ser i presentasjonen til Bergens Tidene. Bilder er en nødvendighet, og det samme er tekst. En spesielt god multimediepresentasjon inneholder også video synes jeg, i tillegg mener jeg det kan være interessant med statistikk og grafer, om ikke de gjelder kun saken som blir omtalt så går det ofte ann å gi statistiske oversikter på nærliggende temaer og deler av en sak satt i en sammenheng med deler av andre saker. Et eksempel på dette er presentasjon av en bilulykke. Da går det ann å vise statistikk og grafer på bilulykker i hele landet, deler av landet, eller på forskjellige typer bilulykkers forekomst.
Når man lager multimediepresentasjoner har man en spesielt god mulighet til å presentere flere sider av saker. Spesielt gjelder dette i saker der konflikter står sentralt. Politiske debatter vil jeg tro det går ann å lage bra multimediepresentasjoner på, noe som vil gi en langt bedre oversikt ann en rekke artikkler kan gjøre.
Multimediepresentasjoner bør være veldig oversiktelige og enkle. De bør være logiske for brukerne, og det bør ikke ta lang tid før en bruker får oversikt over hva en presentasjon dreier seg om. Helst bør det være mulighet for å fordype seg videre i stoffet, gjerne gjennom lenker lagt inn i en presentasjon, og det skal ikke være vanskelig å manøvrere seg frem og tilbake innenfor selve multimediepresentasjonen. Den skal selvfølgelig være så objektiv som mulig dersom det er en presentasjon som er produsert av norske nettaviser eller andre medier som kaller seg selv nøytrale.

convergens calls

Momenter fra artikkelen”Convergens Calls: Multimedia Storytelling at British News Websites“
YouTube vokste fort og ble en slags nyhetsformidler i tillegg til mye annet. Etterhvert begynte de “klassiske” og “tradisjonelle” nyhetsformidlerne å ta i bruk samme verktøy som YouTube benyttet. -Etter at nettavisene kom har det vokst frem en etterspørsel etter nyheter tjuefire timer i døgnet. Publikum er umettelige og vil bli oppdatert hele tiden. – Kravene til journalister vokser, de skal skrive fort, klart og tydelig, nøyaktig og grammatisk riktig, de skal stave korrekt, samt finne fengende overskrifter og lete etter saker som er gode. Alt dette blir mer krevende når det skal formidles hele tide, og gjerne gjennom flere medium enn bare tekst. – Tekst er fremdeles det som har størst etterspørsel, og spås et langt liv fremdeles. -I multimedieformidling kreves det kvalitet fra nyhetsformidlerne. Brukerne er utvalgte grupper som på hver sine områder ønsker høy kvalitet. -Det koster mer å presentere en sak gjennom et multimedium enn gjennom ren tekst, og det krever kunnskap som ikke finnes hos alle i enhver redaksjon den dag i deg -Samtidig gir multimedier journalister flere verktøy i arbeidet med å presentere en sak på en best mulig måte.
Vurdering av www.fvn.no
Fvn bruker ofte egen nett-tv i sine formidlinger av saker. Som regel er det egenproduserte videoklipp de legger ut, men de bruker også klipp fra andre medier. Fvn.no produserer også egne serier av video, for eksempel noe som kalles “Stjernetrim med Jim”. Dette kan vel også beskrives som noe som er produsert for en gruppe brukere med spesielle ønsker. Fvn.no oppdateres ofte, også på nattestid. De formidler stort sett gjennom tekst, men er flinke til å bruke video der det er mulig. Det er snakk om en nyhetsformidler som nok ikke har millioner av brukere, og det er tydelig. Likevel synes jeg de er flinke til å gi en variert og interessant formidling av sine saker. Det virker som om de som sitter i redaksjonen til fvn.no innehar kunnskaper om multimedia og alt som det innebærer.

journalistikk uten journalister?

I artikkelen Amateur Hour i The New Yorker blir det skrevet om overgangen fra tradisjonell media og rapportering, til en ny hverdag hvor alle kan publisere over internett. Det trekkes paraleller til den tiden da de store avisene gikk fra å dominere, til at folk og grupper kunne produsere følgesedler og dele ut. Dette påvirket hvordan aviser jobbet.

Nå for tiden kan alle leke journalist. Alle kan skrive om nyheter og saker de har meninger om, og publisere det fritt på nett. Det blir mer og mer tilrettelagt for at amatører skal kunne ytre seg i lik grad med de proffe. Ofte bygger “proffe” saker på informasjon fra amatører som har hatt tilknytning til saken og bringer den videre til redaksjonen.

Artikkelen nevner er nettsted hvor amatører kan legge ut saker, kalt Oh My News. Her er tusenvis av skribenter registrert. Andre steder folk dubliserer amatørsaker er sosiale nettsteder som facebook og twitter. Da linkes det gjerne til profesjonelle aviser. Spesielt unger katastrofer er det mange som skriver saker og nyheter de profesjonelle avisene også omtaler. På twitter og you tube legges det ofte ut video, dette er enkelt for redaksjoner å bruke, og slikt sett er dette et forhold som fungerer godt med tanke på at både amatører og profesjonelle har innflytelse over prosessen med å presentere noe.

Er det mulig å lage journalistikk uten journalister?
For å svare på dette spørsmålet må jeg først definere hva journalister er. I denne sammenheng regner jeg med det betyr personer som er ansatt ved en tradisjonell mediebedrift og som har utdanning i journalistikk. Med det som bakgrunn vil jeg absolutt si at det går ann å lage journalistikk uten journalister. Før i tiden ble skribenter i aviser lært opp gjennom praksis, og endte opp med å skrive som om de hadde vært gjennom en tradisjonell utdanning. Nå til dags er det strengere krav til å bli ansatt. Men å lære seg å skrive er jeg ikke i tvil om at går ann å gjøre på egen hånd gjennom øvelse. At såkalte amatører kan klare å lage journalistikk bør det være liten tvil om. Ut fra egen erfaring som mediekonsument vil jeg sette større spørsmålstegn ved om alle journalister lager god journalistikk…

Sosiale medier i skolen

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen ønsker seg en kulere skole hvor ungdommer liker å være. Derfor vil hun at sosiale medier som facebook, twitter og blogging skal inn i undervisningen. Hun tror det er viktig å fenge elevene i ungdomskolen, slik at de ikke dropper ut i videregående eller arbeidslivet. Et av forslagene hun har er at elever skal få blogge i tillegg til å skrive stil. I tillegg til å bruke se sosiale mediene som plattform for annen læring, mener Halvorsen det er viktig at elever lærer seg å bruke sosiale medier tidlig.
det er naturlig at temaer som dette skaper debatt, særlig bland tunge bloggere. På www.femten.no kritiseres Halvorsen for utspillene sine om sosiale medier i skolen. Under overskriften Dont tweet me like a fool argumenteres det for at bruk av sosiale medier skal forbli fritidsaktiviteter. Sonje (14) skriver at bruk av sosiale medier i skoletiden ikke vil gangne elever hverken i læringen av fag eller på veien ut i arbeidslivet. I tillegg skriver Sonje at ungdom allerede kan bruke sosiale medier, det er ingen behov for å bruke plass i skoletiden på det.

Min egen erfaring med dette temaet begrenser seg til at vi i KOM103 har benyttet wordpress til å publisere oppgaver i form av blogg. Jeg har helt siden vi startet med dette ment at det er nesten irriterende å måtte redigere og styre med masse teknisk rundt selve oppgavene vi skal levere. Det er helt greit å lære seg å bruke noen verktøy, som for eksempel wordpress, men å snevre at fag inn til kun å handle om en publiseringsmåte liker jeg ikke. Desverre kan fokus falle bort fra selve teksten, og gjøre at fokuset settes for mye på estetikken rundt. I forhold til bruk av sosiale medier i ungdomskolen har jeg den oppfatning at politikere og lærere ofte har et godt ønske om å fenge elevene, men desverre så henger de selv etter elevene i kunnskap om sosiale medier, og dermed blir det litt bakvendt det hele. I min egen skolegang har jeg mange ganger opplevd at lærere har forsøkt å bruke dataprogrammer som elevene kan bedre enn dem. For eksempel hadde jeg ei dame på over seksti år som lærer i faget IT, hvilket stort sett gikk ut på at elever måtte hjelpe henne med undervisningen, mens klassen leste nyheter og sendte mail. Desverre tror jeg det fort kunne blirr slike tendenser dersom lærerne skulle ta i bruk de sosiale mediene i ungdomskolen.

Halvorsens ønske om å få flere elever til å fullføre skolegangen er fint det. Men jeg tror det blir feil ende å begynne i hvis vi skal la skoletrøtte og umotiverte elever få boltre seg i sosiale medier i skoletiden. Jeg tviler ikke på at de hadde mestret bruken av mediene, men jeg tror ikke de hadde fått noe større interesse for matte, norsk og engelsk av den grunn. I tillegg tror jeg det er viktig å ha et skille mellom hva man gjør på skolen og hva man gjør på fritiden.

Quiring

En undersøkelse fra Tyskland i 1995 skulle vise hva personer mellom 14 og 60 år forbandt med ordet “interaktivitet”

Mitt forhold til ordet “interaktivitet er at det er et ord med flytende betydning. Jeg opplever at ettersom nye tekniske duppeditter og programmer kommer til, faller stadig mer inn i kategorien “interaktivitet”.

Hvis man brekker opp ordet kan det deles inn i inter og aktivitet. For meg betyr det at det er noe som skjer inni noe.

Quiring plasserte funnene sine inn i ulike grupper, eller dimensjoner. Den ene av disse gruppene var den individuelle dimensjonen. Det har å gjøre med hva et individ selv gjør alene, som å laste ned musikk på internett. Så er det en annen gruppe, den sosiale dimensjonen. Denne gjelder det et individ gjør med andre, den kontakten og de aktivitetene som oppstår når et individ møter et annett på nettet.

Så er det bilde dimensjonen, som hovedsakelig er negativt ladet i forhold til interaktivitet. Dimensjonen for innhold gjelder forholdet til konkrete ting hvor interaktivitet foregår, som mobiltelefon, data osv. Den siste gruppen er den teknologiske dimensjonen. Her er de teknologiske systemene som karakteriseres i assosiasjonene til ordet interaktivitet.

Selv kan jeg absolutt se hvordan disse gruppene med dimensjoner kan assosieres med ordet interaktivitet. Men for min egen del har jeg fortsatt er litt difust forhold til ordet, mye på grunn av at det som faller inn under interaktivitet er i stor endring og utvikling.

Bloggen Crème de la Crème

Crème de la Crème er en interiørblogg som skrives av ei dame som heter Ragnhild. Det første man ser på bloggen hennes er en fin romantisk logo. Noe av det som kommer videre er en introduksjon av henne selv, og linker til nettbutikken hennes. Postene ligger nedover siden, inneholder mange bilder, og er kategorisert i grupper som er linket til på siden.
Alt i alt er det mange applikasjoner nedover langs sidene, noe som gjør bloggen innholdsrik og leservennlig.
I selve postene brukes det som sakt mange bilder. Bloggen handler om interiør, og da passer bilder bra for å gi et inntrykk av hva det skrives om. Det er en gjennomgående stil på denne bloggen, en romantisk fransk antikk stil. Forfatteren, Ragnhild, av denne bloggen skriver innleggene på en måte som fanger leserne bra. Jeg går ut ifra at leserne av en blogg som denne deler forfatterens interesse for interiør, og med det i bunn så vil jeg si at bloggen er veldig leser/brukervennlig.
Forfatteren stiller spørsmål til leserne og innviterer til konkurranser og samtaler. Hun deler meninger, og viser bilder fra sin nettbutikk og sitt eget hjem. Språket er lett og enkelt, selv om man ikke har studert interiørdesign. Tonen i postene er positiv og tvers igjennom hyggelig for leserne. Uansett om man deler fasinasjonen for samme stil som forfatteren, kan man finne mange nyttige generelle tips for innredning. Slikt bidrar til å trekke lesere, og gir god reklame for butikken og nettbutikken til forfatteren.
Jeg vil si at bloggen er svært godt organisert. Under poster ligger det linker til lignende innlegg som kan være av interesse, det linkes til sider som kan være interessante, og forfatteres viser til andre blogger som ligner. Man kan følge med på hvor mange som besøker siden mens man selv er inne på den, hvor mange som har lest bloggen samme dag, og hvor mange som har sett den siden den ble laget. Selv vil jeg si at fofatteren klarer å blande egne meninger og gode interiørtips på en god måte i denne bloggen.

Internett

Per dags dato vil jeg påstå at alt vi gjør ute i samfunnet rundt oss, kan flyttes til Internett.
Vi kan sosialisere oss på nett, vi kan handle mat, klær og alt vi skulle trenge, vi kan studere og jobbe over Internett, og vi kan til og med ha møte med legen over nettet og få tilsendt hva vi skulle trenge av medisiner. Det som blir spennende fremover er å finne ut, ikke bare hva internett kan komme med erstatterer til, men hva Internett kan bringe av tjenester som det fysiske samfunnet rundt oss ikke kan. Vil det komme tjenester som bare nettet kan tilby? Blir oppfinnelser tilsvarende banebrytende lyspæren og boktrykkerkunsten, flyttet inn på nettet?

Lessing tar opp flere spennende problemstillinger. En av dem er hva som skal bli ansett som kriminelt og straffbart. Hvem skal dømme forbrytelser på Internett, og hva er egentlig forbrytelser på nettet? Uten å kunne si for mye om akkurat det, så vil jeg trekke frem en faktor som har gjort seg gjeldende som følge av Internett; avreagering. Med det mener jeg at folk som har spesielle behov for avreagering som meningsutveksling og uttrykke interesser for ting som ellers i samfunnet blir ansett som tabuer. Kansje gir Internett av avlastning for det fysiske samfunn? En ting som er sikkert er at folk som har behov for å protestere for alverdens ting, nå kan gjøre det over internett i stedet for ute i samfunnet. Selv om du fremdeles finner folk som uttrykker seg i samfunnet rundt oss, er det en dragning mot at Internett er kanalen for å få frem en mening.

For å i det hele tatt kunne forestille seg hvor internett “vil være” og tjue år må vi se tilbake. Under OL i 1994 på Lillehammer ble det ikke sendt en eneste mail. I dag skjer det meste av dokumentutveksling over mail. Hvordan ting vil foregå om tjue år til kan vi egentlig ikke vite. Det eneste som er sikkert er at vi ikke aner hvilken rolle Internett vil spille i livene våre.

En blogg jeg liker…

Hashtaggen er en blogg jeg for alvor la merke til da jeg skulle jobbe med sosiale medier på skolen. Det er en fag-blogg som beskriver seg selv som en kunnskapskilde innen sosiale medier for det norske marked. Jeg har funnet masse bra fagstoff omkring sosiale medier i norge på denne bloggen, og jeg brukte den som kilde da jeg skrev eksamensoppgave i KOM-101. I tillegg til innleggene som skrives er det også mange interessante kommentarer å lese. Mange av de som jobber med og studerer nye sosiale medier kommenterer og nærmest diskuterer via denne bloggen. Hashtaggen skrives av et utvalg damer og menn som jobber innen medier og kommunikasjon.  

Da hashtaggen er en blogg om sosiale medier, skrives det blandt annet om blogging på denne bloggen. De kommer med eksempler på gode og dårlige blogger, og gir tips og råd om hvordan sosiale medier og særlig blogging kan utnyttes. Det spesielle med denne bloggen er at det er godt faglig stoff. Et resultat av den faglige variasjonen til de som skriver denne bloggen, er at ikke alle innleggene nødvendigvis er like interessante for alle. Selv hopper jeg glatt over endel av innleggene, mens jeg fatter stor interesse for andre innlegg og kommentarer. Men andre ord kan man vel si at det er stor og god variasjon i denne bloggen.

For å gi noen eksempler på hva bloggen dreier seg om kan jeg nevne noen av temaene i innleggene på forsiden. For eksempel skrives det om at bloggere lyver om tall og penger, det skrives om hva man kan gjøre dersom noen skriver om deg på nett, det gis tips om hvordan man ikke skal bedriftasblogge(med eksempel fra Idar Vollviks blogg om ludo mobil), og det gis eksempler på hvordan blogger har vært brukt i markedsføring og merkevarebygging. Og disse eksemplene var bare på innlegg jeg selv synes var interessante…

første blogg

Hva ønsker jeg å få ut av dette kurset, og hvordan skal jeg nå det målet?

KOM 103 Digital Formidling

Når jeg nå starter på kurset Digital Formidling, er det som en del av et lengre studieløp. Jeg ser det som en del av en utdanning innen kommunikasjon. Digital Formidling er et kurs jeg ikke vet veldig mye om, men jeg har en forståelse av at det dreier seg om å kommunisere, bringe frem et budskap, gjennom særlig nye digitale medier. Mange bedrifter bruker i dag digitale medier for å nå ut til klienter, kunder og medarbeidere. For min egen del ser jeg det som viktig å kjenne til bruken av slike, og lærer om det, slik at jeg når jeg skal ut i arbeid har muligheten til også å ta i bruk en slik form for kommunikasjon og formidling. I tillegg tror jeg at det i mange bransjer er store muligheter for å videreutvikle bruken av digitale medier, noe som gjør det viktig for meg å allerede nå lære meg mest mulig om utviklingsmulighetene for sosiale medier. Jeg ønsker å lære om fenomenet digitale medier, og jeg ønsker å lære å bruke disse mediene, samt å forstå hvilken innvirkning de kan ha i samfunnet.

For å oppnå disse målene er det helt klart at jeg må involvere meg aktivt i de aktivitetene som det legges til rette for i kurset. Det er opp til meg selv å gjøre mest mulig ut av de mulighetene vi får til å utforske digitale medier. Ut over det å høre godt etter i undervisningen og å lese pensum, vil det nok være spesielt viktig i dette faget å være en aktiv aktør i digitale medier for å virkelig få en forståelse av fenomenet. Derfor tenker jeg at jeg skal være aktiv og utforske mulighetene digitale medier byr på, i tillegg til å holde meg oppdatert på pensum og forelesningene.